–Treningsøkta er ferdig. Hjertet dundrer i brystet, pulsen er høy og svetten siler. Humøret er topp og batteriene ladet. Rart å tenke på for en som for ti år siden ikke turte å komme opp i puls, og ble diagnostisert med den kroniske tykktarmsykdommen Ulcerøs kolitt, forteller Hege Elisabeth Almaas (50).
–I 2002 var livet på topp. Jeg og sønnen min hadde det fint i en leilighet på Byåsen i Trondheim. Han skulle starte på skolen, jeg studerte til logistikkingeniør og leste til eksamen. Så ble broren min kasta av motorsykkelen. Etter fem dager på sykehus stod ikke livet hans til å redde. Jeg utviklet dødsangst og turte ikke være alene. På grunn av dette flyttet vi fra hus til hus i flere måneder, men angsten forble værende og styrte livet mitt.
–I 2007 ble jeg veldig dårlig i magen og det gikk ikke over uansett hva jeg prøvde. I juli 2008 var jeg så dårlig at jeg og sønnen min flyttet inn hos moren min. Hun tok seg av sønnen min og jeg lå på sofaen hennes.
Jeg klarte ikke annet enn å løpe mellom toalettet og sofaen. På det meste gikk jeg på do 24 ganger i døgnet.
Faren min fikk krangla meg inn til undersøkelse på sykehuset, og i august 2008 fikk jeg beskjed om at jeg hadde Ulcerøs kolitt. Jeg forsto ikke hvor alvorlig syk jeg var og trodde at kortisonkuren jeg ble satt på skulle gjøre meg frisk. Jeg hadde fått ny jobb og var innstilt på at dette skulle gå bra. Nedtrappingen av medisinen gikk gradvis, men med en gang jeg kom ned på vedlikeholdsdose, ble det ny innleggelse på sykehuset. Jeg fikk andre sykdommer, som egentlig var fordekt oppblussing av tarmsykdommen. Kroppen min angrep meg fra alle sider hver gang jeg trappa ned kortisontablettene, og jeg fikk senebetennelser, hudsykdom og kramper. Det ble flere sykehusinnleggelser. På grunn av for store mengder kortison, ble det prøvd ulike medsinregimer, hvor en av dem ga meg blodforgiftning.
Legen foreslo stomi og pose på magen allerede i 2009, men lav selvtillit og frykt for å være annerledes gjorde at jeg sa blankt nei. Mer kortison, la meg prøve en gang til. Ei venninne som hadde samme sykdom og allerede fått fjernet tykktarmen, sa: «Hva skal du egentlig med den tykktarmen?» Så i 2010 ble jeg så dårlig og så fortvilt at jeg bestemte meg for å fjerne tykktarmen og få stomi.
–Å fjerne den syke tykktarmen, ble en ny verden. Fra å ha fokus på hvor nærmeste toalett var, regime av medisiner, ensidig kosthold og ha lite energi, til å kunne spise det jeg ville, være uten medisiner og få bevegelsesfriheten tilbake, gjorde at jeg kunne starte å leve igjen. Gå på jobb, gå turer, og være med venner. Frihet.
En ny stor avgjørelse
–Vinteren 2011 måtte jeg ta en ny stor avgjørelse. Beholde stomien eller ikke. Siden siste del av tarmen også var betent, bestemte jeg meg for å gjøre stomien permanent. Det medførte en ny operasjon i mars 2012, for å fjerne siste rest av betennelsen.
–Alle sykehusoppholdene hadde gjort at jeg hadde problemer med å sitte på huk, gå trapper, løfte tungt og løpe. Her måtte noe gjøres! Energinivået var heller ikke helt på topp. En kollega og jeg ble enige om å starte å gå turer i marka, for å se om vi kunne få opp formen. Da vinteren kom måtte vi ta en avgjørelse på om vi skulle gå på ski eller trekke inn på et treningssenter, for ikke å miste den gode effekten vi hadde av turene. Ski ble raskt utelukket. Hun var medlem i 3T og da var det avgjort. Medlemskap ble tegnet og nye utfordringer startet.
–Jeg benyttet meg av tilbudet om å få satt opp treningsprogram, og sa at fokus skulle være på å holde formen. Det tok ikke lang tid før jeg startet å utfordre meg selv litt hver gang. Venninnen min ville ha meg med på pulsspinn. Jeg sa ja, men inni meg hylte hodet «nei, nei, nei, nei, det er farlig, du kan dø» helt fra jeg gikk hjemmefra til jeg satt på sykkelen og startet oppvarmingen. Det var den verste og beste opplevelsen. Ikke bare vant jeg over meg selv, men jeg vant over angsten. 1-0 til meg. Det var da jeg oppdaget mestringsfølelsen.
Ikke bare vant jeg over meg selv, men jeg vant over angsten. 1-0 til meg.
–Jeg prøvde et par ganger på å løpe noen meter utendørs, men det gikk ikke. Styrketrening, ellipsemaskin og sakte men sikkert tredemølle, ble redningen. Lykken var stor etter tre minutter løping på mølla. Neste uke var det fire minutter. Herlig!
–For en følelse!
–Full jobb og kronisk sykdom tapper energien, og jeg begynte å vurdere legebesøk for å få delvis sykemelding. Tilfeldigvis kom jeg i snakk med en bekjent som fortalte at jeg burde fortsette med trening, og at det tok et halvt år før jeg kunne se resultater. Så jeg fortsatte både i jobb og økte mengden med trening. Det viste seg at rådet om økt treningsmengde stemte. Jeg prøvde det meste. Løping, styrketrening, spinning, step, yoga, løpegrupper og tabata. Det ga meg så utrolig mye. Så deltok jeg i Jentebølgen gjennom 3T. Det ga enda mer mestringsfølelse og jeg ble hekta på løping. For en følelse!
–I 2015 etter endt løpetur fikk jeg store smerter i magen og tenkte at det kanskje var en forstoppelse. Meldte meg på tabata på 3T for å se om jeg kunne få løsnet forstoppelsen. Da det heller ikke hjalp ble jeg redd for at det var noe mer alvorlig. Smertene tiltok gjennom natten. Formiddagen etter spurte min da 19 år gamle sønn om han skulle ringe morfar og dra på sykehuset. På akutten spurte de hvor smertene var på en skala fra 1 til 10. Aldri før har jeg opplevd slike smerter. En helt klar tier. Innleggelsen ble ordnet og i fem dager prøvde de alt. Helt til de innså at de ikke hadde annet valg enn å åpne buken å se. Da var smertene så store at jeg trodde min siste tid var kommet. Da de opererte magen så de at årsaken til smertene kom av at tynntarmen var sammensurret av arrvev fra de to forrige operasjonene. På ny følte jeg at jeg hadde fått livet i gave.
På ny følte jeg at jeg hadde fått livet i gave.
–All styrketreningen jeg hadde i grunn, gjorde at det gikk mye lettere å komme seg opp og ut av sykesenga. Dag to holdt jeg meg fast i kjøkkenbordet og tok knebøy. Jeg gikk turer og lengre og lengre for hver dag. Fikk hjelp på 3T til styrketrening tilpasset operasjon, og plutselig en dag kunne jeg løpe igjen.
–Nå, etter så mange år, vet jeg ikke hva jeg skulle gjort uten 3T. 3T har vært min psykolog og min batterilader. Jeg har løpt på tredemølle med tårene rennende, ligget på yogamatta med aggresjonen tett inntil kroppen, trent meg opp og løst mange problemer i styrkesalen. Jeg har fått kontroll på angsten, energi, styrke i kroppen og mestringsfølelse.
–Hver dag er ikke lik og noen dager er tyngre enn andre. Da senker jeg kravene og jobber meg opp igjen. Tenker at det ikke er et nederlag, fordi jeg er der, jeg prøver, og gir ikke opp. Det er det aller viktigste. Ikke gi opp. Juster. Prøv igjen!
For det er sant som de sier; du angrer aldri på en treningsøkt. Alt slitet du føler nå, det forsvinner og igjen står gleden og lykken over å ha gjennomført.
–Nå har jeg meldt meg på mitt første halvmaraton – midnightsun marathon i Tromsø, og gleder meg veldig! For det er sant som de sier; du angrer aldri på en treningsøkt. Alt slitet du føler nå, det forsvinner og igjen står gleden og lykken over å ha gjennomført. Hurra for Trim, Trening og Trivsel.
Les også: You can do it!
Innlegget er postet av Ronja Rosmæl Skauge
– Markedsføring i sosiale medier for 3T-kjeden.
Kontakt: ronja@3t.no
