Da er Bjørn omsider ankommet Istanbul, det første store målet for turen. Det er her Europa offisielt slutter og Asia starter, delt av bosporosstredet som går gjennom byen. Ni land, 37 dager og 3483 km har han nå lagt bak seg og ca 12 500 km gjenstår.
Første delmål Istanbul er nådd – der Europa møter Asia
6. april: Snart i Istanbul
Det har vært mange oppturer og noen nedturer på turen så langt, men for det meste har det vært en super opplevelse. Spesielt det å bli invitert på mat og overnatting underveis har vært en uforglemmelig! På mange måter har det gått greiere en forventet. Det har vært veldig kaldt men terreng og navigasjon har ikke bydd på de store problemene. Google maps på telefonen har vært mer en godt nok. Jeg hadde kart, men fikk aldri bruk for det. Formen er fremdeles stigende og motivasjonen er på topp, så jeg ser fram til å fortsette turen østover. Planen nå er å være i Istanbul i tre dager for å slappe av og planlegge turen videre mot Georgia.
Gikk du glipp av forrige innlegg? Les her!
Tyrkia er et land jeg likte med en gang. Allerede på grensen ble jeg vinket fram først til køen, og hver dag jeg sykler er det vennlig tuting og vinking fra passerende biler. Syns imidlertid veldig synd på de som kjører langtransport. Fra grensen og videre inn var lastebilkøen 7km lang, og minst like ille på bulgarisk side. Første dagen i Tyrkia overnattet jeg i Edirne på et koselig hostel til 60kr. Der møte jeg en del andre reisende, og jeg kjente at det var veldig godt å snakke med andre folk som også reiser for å bearbeide inntrykkene fra turen så langt. Dagen etterpå syklet jeg videre langs småveier for å unngå den verste trafikken til Istanbul. Jeg var godt i gang på sykkelen og ante fred og ingen fare, da jeg plutselig etter en mil rundet en sving og syklet rett inn i en gjeng med soldater og bjeffende vakthunder. Jeg hadde havnet rett utenfor en tyrkisk militærleir! Ikke akkurat planlagt.
Jeg vinket og smilte til soldatene og fortalte at jeg hadde syklet helt fra fra Norge til Mongolia. Lettere sjokkerte inviterte de meg inn til leiren på lunsj og te. I leiren traff jeg Akif som inviterte meg med for å bli vist rundt i Edirne og få sett byen. Jeg fikk også lov til å slå opp teltet i militærleiren. Ganske spesiell følelse når jeg våkner og blir servert frokost av det tyrkiske militæret.
Bjørn ble invitert på lunsj i den tyrkiske militærleiren
Ellers er gjestfriheten helt enorm her. Jeg blir stoppet og får servert mat, kaffe og chai (tyrkisk te servert i glass) hele tiden. Etter overnatting i militærleiren fortsatte jeg videre mot Istanbul på en tofelts motorvei. Det gikk til å begynne med mye bedre en forventet, da det var en 1 meter brei skulder på veien der jeg kunne sykle uforstyrret helt fram til Silivri som ligger en 6 mil fra Istanbul. Etter det begynte helvetet for fullt. Se for deg at all trafikken mellom asia og europa skal gjennom en by. Se så for deg å sykle der. Jeg holdt ut en halvtime med biler som passerer noen cm unna i full fart før dødsangsten tok over for fullt og jeg tok en buss videre inn. Og med den trafikken jeg så videre angrer jeg ikke på det valget, herregud for et kaos!
25. april: Oppsummering Tyrkia
Istanbul var en fin by og var der i fire dager og så meg rundt, slappet av og fikk levert sykkelen til service. Men med en estimert befolkning på 20 millioner og en enorm mengde turister var det nærmest en lettelse å komme seg ut av byen. Jeg hadde ikke noen konkret plan for ruta framover, bortsett fra å unngå områdene sørøst i landet som grenser til Irak og syria. Jeg tok en ferge fra Istanbul til Yalova for å unngå veikaoset i Istanbul og satte kursen mot Samsun på svartehavskysten. Veien mot kysten besto av mye opp og ned over fjellområdet. Veldig godt å komme seg vekk fra storbyen og ut mot naturen igjen. Men det er ikke for naturen jeg kommer til å huske Tyrkia (selv om naturen er vakker), det er folkene. Hver eneste dag har jeg blitt stoppet. Noen ganger for te, noen ganger for middag og noen ganger har en bil bare stoppet framfor meg og folk har gitt meg sjokolade, frukt eller penger! Gjør unna ca 10 mil hver dag. Hadde ikke vært nå problem å syklet lengre men ender fort opp med å prate en to-tre timer med folk hver dag, alltid et høydepunkt med å reise i andre land. Både mat, vann og overnattinger er lett tilgjengelig her. Jeg har slått opp teltet i ødemarken, og der det er litt mer dyrket mark har jeg spurt ansatte på bensinstasjoner om å slå opp teltet på baksiden. Hotellene koster litt over 100kr utenfor turistområdene så har unnet meg litt inneluksus også. Blir definitivt å besøke Tyrkia med sykkel igjen.
Flotte sykkelforhold i Tyrkia
Veistandarden er veldig bra, alle hovedveier har en skulder på en halv til to meter som du kan sykle uforstyrret på. Jeg tok litt mindre grusveier også for variasjonen, men med mindre veier kommer hundeproblematikken fram igjen. Jeg har imidlertid lært meg noen effektive taktikker for å takle dem. Med vakthunder og gjeterhunder går jeg av sykkelen, unngår øyekontakt og kaster brødrester til de mens jeg går unna. Med løshunder i grupper gjør jeg det motsatte. Bråstopper og begynner å kjefte og brøle slik at de ikke greier å mote seg opp. Hundeskrekken er kurert!
Jeg syklet gjennom Samsun på nordkysten av Tyrkia hvor jeg tok inn på hotell. Dagen etter fortsatte jeg østover langs svartehavskysten, der jeg etter et par timer nådde igjen to andre sykkelturister, Darren og Heuwen. De hadde et ganske interessant oppsett på syklene; trehjulinger som de lå i. Fikk prøve sykkelen deres og det var veldig behagelig! Ulempen er at det blir mye tyngre i oppoverbakker. Begge var (unge) pensjonister etter å ha jobbet i det britiske militæret hele livet. De hadde solgt huset og planla å bruke fem år på å sykle rundt verden. Det er vanskelig å sette ord på hvor godt det var å ha en samtale som var lengre enn enkeltord og miming! Vi endte opp med å sykle samme vei i tre dager og på veien fikk vi en overnatting hos et tyrkisk par, Ayse og Serdal. Hjemmelaget mat, en varm dusj og en tørr plass å sove er en luksus som alltid blir satt pris på.
Darren og Heuwen som Bjørn syklet med i noen dager
Det eneste negative jeg har opplevd i Tyrkia så langt er at jeg har følt meg uvanlig slapp og død i kroppen helt fra jeg kom til Samsun. Viste seg heldigvis å ikke være noe mer dramatisk enn en forkjølelse som jeg satser på går over av seg selv ganske fort. Jeg er nå i Trabzon, litt over 200 km fra Georgi of blir her fram til jeg er frisk før jeg beveger meg videre. Og bare for å oppsummere, Tyrkia har vært et fantastisk land med fantastiske folk. Det blir ikke siste gangen jeg reiser hit!
I neste innlegg følger vi Bjørn inn i Georgia, og videre på reisen mot Mongolia. Følg med!
Innlegget er skrevet av Monica Halvorsen Berg
– Media- og kommunikasjonsansvarlig for 3T-kjeden. Monica har lang og bred erfaring innen treningsbransjen, og er blant annet utdannet personlig trener og sertifisert yogainstruktør.
Kontakt: monicahb@3t.no
