Nå er det over fire måneder siden Bjørn satte seg på sykkelen på vei mot Mongolia. Finn ut hvordan det har gått så langt, og les hans reisedagbok fra Azerbaijan og Kasakhstan med endeløse veier og gjestfrie folk.
Bjørn kom endelig frem til Azerbaijan
9. mai: Azerbaijan
Jeg må innrømme at Azerbaijan er et land jeg ikke hadde noe peiling på. Hadde alltid sett for meg det som et oljediktatur med oljeledniger, industri og gjørme overalt. Kunne ikke ha tatt mer feil. Like grønt som Georgia og minst like hyggelige folk. Var nødt å si nei til tilbud om middag og overnatting ellers hadde jeg knapt bevegd meg en mil per dag! Veldig synd at jeg hadde det så travelt med å komme meg til hovedstaden, dette er et land som har mye å tilby både sosialt og kulturelt. Det jeg stresset med var å få hentet visum til Usbekistan og finne en båt over det kaspiske hav til Kasakhstan. Jeg har hørt historier om folk som har måttet vente i over en uke.
Jeg krysset grensen over Azerbajan i kraftig regnvær på formiddagen og forventet å bruke litt tid på å komme meg passkontrollen da jeg så alle som var der. Men Azerbaijan kjørte hardt på med sjarmoffensiven fra første stund og jeg ble dratt fram forbi køen og var igjennom på 5 minutter. Og som ikke det var nok fikk jeg sjokolade sammen med passet mitt.
Fra Georgia er det to grenser til Azerbaijan; en nær Tblisi og en lengre unna helt nordøst i Georgia. Etter hva jeg hadde lest var den bordlige ruten tyngre, men mindre traffikert. Mindre trafikk trumper det meste så gikk for den tyngre veien. Og det var nok den tyngste veien jeg har hatt så langt, med endeløse opp og nedoverbakker over ca 40mil. Jeg så «12% stigning-skiltet» mye på ruten. Været var like mye opp og ned. Fra stekende sol og 30 grader til regn og tykk tåke med 50 meters sikt. Men det gjorde lite for å forandre humøret, jeg storkoste meg med å sykle gjennom skoger så tykke at sol ikke kom igjennom, daler med utsikt til fjellene i kaukasus og lengre øst endeløse steppelandskap. Skal innrømme at de to siste dagene ikke var så artig da jeg fikk min første mageproblem på turen. Ikke noe kjempealvorlig, men det ble flere turer til busker underveis og apetitten var helt borte.
Azerbaijan byr på fantastiske landskap
Jeg begynte også å se flere andre som sykler også. Et spansk par jeg møtte hadde syklet fra India og hjemover mot Spania. For det første er det veldig godt å møte folk som kan snakke engelsk som også reiser. For det andre blir det utvekslet mange råd om veien videre med tips om campingplasser og utfordringer. Men det mest fantastiske var at de hadde en reservedel til sidevesken min som jeg kunne få! Hadde nesten gitt opp håpet på å få reparert vesken.
Jeg kom fram til Baku sent på en lørdag. Søndagen gikk med til hvile og mandagen gikk med til å skaffe visum til Usbekistan. På tirsdagen begynte letingen etter en båt. Det som gjør hele båtreisen frustrerende er at det er vanskelig å finne god informasjon om hvordan ting fungerer siden det hele tiden forandrer seg. For eksempel kan båtbiletten bare kjøpes samme dag som båten er på vei til havnen. Så hver dag må man ringe til bilettkontoret for å spørre om det kommer noen båt. Bilettkontoret flyttes hele tiden så det tar en stund å finne rett plass. I tillegg så kan båten legge til ved havnen i Baku eller Alat 80km unna. Virkelig stereotypisk sovjetbyråkrati. Men det skal sies at jeg var utrolig heldig. Første gangen jeg ringte fikk jeg beskjed om at det var en båt på vei som ankommer ved midnatt, men den kommer til Alat 80 km unna. Hadde billetten i handa kl.14 og da var det bare å sykle langs motorveien og håpe på å komme fram før det ble mørkt. Nok en gang var jeg heldig med kraftig medvind som gjorde at jeg kom fram på to og en halv time. Og med en gang jeg var framme ble det vindstille så båten kunne legge til havn på natta uten problem. Flaks!
Varierende vær er ikke noe Bjørn klager på
Det ble mye venting på havna. Jeg kom fram tidlig, og da var det 7 timer til båten kom. Alt av lastebiler måtte lastes på først også så var ikke på båten før kl 8 på morgenen. Så totalt 15 timer venting. Men det var null stress. Mye hyggelige folk på havna og jeg slo opp teltet for å småsove mens jeg ventet på natta. Jeg møtte tre biler og en motorsykkel på vei mot Kina, Russland og Mongolia som hadd ventet 5 dager på havna for å få plass på båten. Det var nesten som en nomadelandsby med stoler og griller mellom bilene. Å bli kjent med alle gjorde båtturen veldig sosial og trivelig. Selve båtturen gikk uten problemer. Litt sliten båt fra åttitallet men tre måltid om dagen og rent sengetøy gjorde at det ikke var noe å klage på. Etter 24 timer var båten framme. Endelig i Kasakhstan! Det første av «langtvekkistan» landene. Det kjennes ut som nok et delmål er nådd.
Bjørn møter gjestrie folk i alle land
10. mai: Kasakhstan
Det var en rar følelse å plutselig være i Aktau i Kasakhstan. Jeg kunne nok ha trengt litt ekstra planleggingstid for Kasakhstan for overgangen fra å sykle her i forhold til resten av turen var ganske brå. Det tok litt over to måneder å sykle til det kaspiske hav, men alt i alt har det gått veldig greit; stort sett grei trafikk, ok veier og lett å skaffe vann og mat. Men så startet syklingen i Kasakhstan. Første mål var Beyneu ca 50 mil fra havna. Veiene er ingenting å klage på, god standard, lite trafikk og så godt som helt flatt. Men det er det tyngste jeg har vært borte i så langt både fysisk og psykisk. Stekende sol, vind som varierte fra 5 til 25 sekundmeter og milevis mellom landsbyer der jeg kunne fylle på med vann. Når det var medvind syklet jeg raskt for å kunne utnytte vinden mens den varte. I motvind måtte jeg også gi det jeg hadde for å nå neste plass med vann. Resultatet ble tre dager med 9-10 timer hard sykling hver dag. På dag to var jeg så sliten at jeg sovnet på liggeunderlaget før jeg orket å pakke ut soveposen. Terrenget gjorde det tungt mentalt også, det er flatt i alle retninger så du får følelsen av at du aldri kommer deg videre. Og det var helt umulig for meg å se om ting framfor meg var en eller ti kilometer unna. Hjernen min er ikke vant til å tolke så flate landskap så det ble ganske desoriterende.
Endeløse veier var tøft på motivasjonen
Men der terrenget er ugjestmildt så er ikke folkene det. Biler stoppet opp for å prate med meg og gi meg kjærkomment ekstra vann. Da jeg dro innom en liten landsby for å kjøpe vann ble jeg invitert inn til lunsj hos en familie av en som het Alibek. Ble bare vinket inn til huset mens jeg syklet. På menyen var det saltkjøtt og poteter. Jeg sverger mat har aldri smakt så godt. Veldig hyggelige familie, men kommunikasjonen (som vanlig) besto av miming og å vise bilder.
Men for en god følelse det var å komme fram til Beyneu og ha klart utfordringen. Traff en del andre reisende på hotellet også, der den mest interessante helt klart var Kai fra Tyskland. Han startet fra Hamburg i midten av mars og hadde reist via Ukraina og Russland. Så jeg hadde litt lengre reiserute. MEN han hadde løpt hele veien hit! 6-8 mil hver dag og han skulle helt til Shanghai. Med seg hadde han en følgebil med kompisen Victor.
Jeg ser for meg at syklingen framover også blir tung, men samtidig så er det langt mer spennende og interessant når alt er så annerledes. Neste mål Usbekistan og oldtidsbyene langs silkeveien.
Innlegget er skrevet av Monica Halvorsen Berg
– Media- og kommunikasjonsansvarlig for 3T-kjeden. Monica har lang og bred erfaring innen treningsbransjen, og er blant annet utdannet personlig trener og sertifisert yogainstruktør.
Kontakt: monicahb@3t.no
