Sykkel-Bjørn: Den tyngste og beste opplevelsen så langt!

Bjørn har endelig nått Pamir – en enorm kjede med fjell og høysletter som strekker seg over et område på 120 000 kvm i Sentral Asia. Med minusgrader, matforgiftning, månelandskap og over 4000 høydemeter var dette den største utfordringen så langt på sykkelturen til Mongolia!

Pamir 26. juni
Jeg endte opp med å måtte ta transport for å komme meg ut av Usbekistan. Kombinasjonen av kort visum, heteslag og mageproblemer gjorde at jeg ikke klarte å komme meg ut av landet på sykkel før visumet gikk ut. Litt kjedelig, men samtidig en risiko når man planlegger med små tidsmarginer. Etter å ha ankommet Dushanbe, hovedstaden i Tajikistan, endte jeg opp med å tilbringe en uke der. Litt av tiden gikk med til å finne reservedeler og gjøre litt service på sykkelen, men mesteparten av tiden slappet jeg bare av. Etter å ha syklet i over tre måneder var det veldig godt å ikke gjøre noen verdens ting og bare prate med andre reisende samtidig som jeg prøvde å spise meg opp noen kilo. Tajikistan er nok landet jeg har sett mest fram til å sykle i på turen min. Dette er fordi Pamir highway starter her. En vei som stiger sakte opp mot over 4000m. Sålangt har jeg syklet 500km av veien, men har enda ikke kommet meg opp til de høyeste områdene. Har passert et fjellpass på 3200m og det var tungt nok, så det blir spennende å se hvordan kroppen takler 1000 meter ekstra opp i høyden!

Fantastiske landskap har gjort dette til en uforglemmelig opplevelse!

Så langt har Pamir levd opp til forventningene. Rent objektivt har den siste uken med sykling vært det tyngste så langt med ødelagt asfalt, steinete grusveier, oversvømte veier og sandstormer. Sykkelen har også fått mer hjuling enn på hele resten av turen så langt. Men til tross for det, eller mer på grunn av det, så har dette vært den artigeste syklingen jeg har gjort så langt. Kombinasjonen av fokus på veien og nydelig landskap gjør at jeg glemmer helt at jeg er sliten. Landskapet er en usannsynlig kombinasjon av alpelandskap, ørken og oaser med enorme fjell som får Norge til å virke som Danmark. De siste 200 km har jeg syklet med Afghanistan noen hundre meter unna, kun separert av en elv. Tanken streifer meg at nå har jeg syklet bra langt unna Norge.

Den dramatiske naturen har gjort turen både til den tyngste og den beste delen så langt. 

Ikke alt er bare velstand. Jeg ble matforgiftet igjen og tilbrakte en hel dag med å alternere mellom å sitte på og kaste opp i do. Heldigvis skjedde det da jeg hadde tatt inn på et hostel og ikke mens jeg var langt ute i ødemarken. Jeg må nok være langt mer restriktiv på maten framover og lage det meste selv fra nå av, det begynner virkelig å tære på kroppen. Og jeg trenger all energien jeg kan for veien framover. Nå blir det et par uker med tung sykling i høyden før jeg ankommer neste land på ruten, Kirgisistan.

18. juli Pamir
Etter å ha kommet meg etter matforgiftningen gikk turen videre inn i Pamir. Fra Khorogh er det tre mulige ruter; hovedveien og to forskjellige daler lengre sør. Jeg valgte å ta veien helt i sør langs grensen til Afghanistan gjennom det son kalles Wakhan-korridoren. Kort forklart var det fordi det var den lengste og etterhvert mest øde ruten, og det vekket eventyrlysten. Turen ble også veldig sosial etterhvert da jeg slo meg sammen med tre andre tyske syklister etter noen dager, Jakob, Henrik og Rebecca. Først og fremst hyggelig med selskap, men også praktisk å kunne lage felles måltider sammen. Mat, vann og overnatting var ganske enkelt til å begynne med. De første 200 kilometrene inn i Wakhan har mange smålandsbyer med småbutikker der basicmat som snickers, pasta og nudler kan kjøpes. Stort sett var veien ok også. Overnatting hos familieide gjestehus, kalt homestays, koster ca 8-10 dollar og inkluderer frokost. Ofte middag også. Ting begynner imidlertid å bli interessant etter den siste landsbyen, Langar.

Jacob, Henrik og Rebecca reiste også på sykkel gjennom Pamir. 

Mellom Langar og neste by var det ca 250 km, i tillegg ville vi ta en siderute gjennom nasjonalparken Zorkul. Sideruten er ikke noe lengre men veien er mye tyngre siden veien mangler enkelte plasser og elver har skylt vekk veien flere plasser. Planen var å klare det på fem dager, men vi handlet mat for seks dager i tilfelle det var tyngre en vi trodde. Og det ble mye tyngre en planla. Veien gikk rett opp fra 2800 hm til 3600 hm i løpet av 20 km. Der vi tidligere hadde syklet på shabby asfalt var det nå løs sand, løs stein og hardpakket grus i vaskebrettmønster som gjorde det umulig å sykle raskt uten å riste sykkelen ihjel. Resultatet ble dagsetapper på litt over 30 kilometer. I tillegg slet folk i sykkelgruppa vår med både sykdom og tunge gir. Så på slutten av dag tre satt vi oss ned for å diskutere hva vi skulle gjøre. Med farten vi holdt var det urealistisk å ta planlagt rute og ha nok mat til å nå fram. Med å kutte ut veien gjennom nasjonalparken var det ikke langt unna hovedveien med asfalt og butikker. Det var bare et lite problem. Jeg følte meg i superform! Og sykkelen min har superlavegir som var perfekt for terrenget så langt.

Resultatet ble at jeg fortsatte alene gjennom nasjonalparken, mens de andre syklet mot hovedveien. At jeg sykket alene videre må være noe av det smarteste jeg har gjort på turen. Veien videre foregikk gjennom et landskap veldig likt norsk fjellvidde (hvis du ser bort ifra eslene og yakoksene). Tre dager uten å se en eneste bil eller turist, kun en eller to gjetere per dag. Veien var ofte bare en kontur i marken men det gikk overraskende bra å sykle. Selv ned fjellsider med 50+kg sykkel og bagasje var sykkelen enkel og responsiv å håndtere. En 7-8 plasser måtte jeg krysse elver men etterhvert fikk jeg et system på det og. Stortsett tok jeg bare av skoene og trillet sykkelen over. En gang måtte jeg bære over bagasjen og ta sykkelen på ryggen over pga vannhøyden, men det gikk på et vis det også. Det var vind, regn, snø og sludd stort sett hele tiden og på nettene krøp temperaturen ned mot minus. Men det gjorde om mulig bare etappen enda artigere og minneverdig. Jeg har aldri hatt det så gøy på sykkel før. Det var akkurat dette jeg ville ha ut av Pamir!

Ikke akkurat tilrettelagte veier for sykkel – men desto mer morsomt synes Bjørn!

Et lite skjær i gleden var helt på slutten når jeg nærmet meg sivilisasjonen igjen. Det var et forferdelig leireområde jeg slet noe grusomt med. På to timer kom jeg meg to kilometer avgårde. Gjørmen festet seg så godt til dekkene at etter 50 meter var de dekket med et 10 cm tykt lag. Så det var 50 km sykling, skrap av leire, gjenta. Forferdelig demotiverende, men samtidig var det å gi opp ikke et alternativ. Det var ikke mulig å kontakte noen, det var fremdeles 60 kilometer igjen til nærmeste by og ingen biler var i nærheten. Hadde det vært like ille videre hadde jeg måtte dumpet sykkelen og gått videre, men heldigvis dukket det opp solid grus igjen. Men det tok tid å få sykkelen til å fungere igjen. Leiren størknet helt og kjede og tannhjul var helt dekket til. Etter mye sliit klarte jeg til slutt å få en girkombinasjon til å fungere og kom meg fram trygt til Murgab.

Sykkel og utstyr fikk hard medfart gjennom det leirete landskapet. 

Artig nok kom resten av sykkelgruppa fram samtidig som meg etter å ha slitt med tung motvind i to dager. Jeg har sjelden vært så sulten som jeg var når jeg var framme, slitet med leiren hadde tatt på og endte opp med å fortære fem middager på en ettermiddag. Det trengtes. Jeg hadde heldigvis ingen problemer med høyden. De siste dagene hadde jeg syklet på rundt 4-4300hm, men bortsett fra at bakkenne ble tyngre hadde jeg ingen problemer.

Fjellovergangen Ak-Baital som ligger 4655 m.o.h. 

Etter en dags hvile var det rett fram mot Kirgisistan. Passerte to fjellpass, inkludert det høyeste punktet på Paamir highway, Ak baital pass, med sine 4655hm. Men med stort sett asfalt gikk det ganske fort unna. Etter to dager og 200 kilometer var jeg endelig framme i Kirgisistan. Skillet mellom de to landene var veldig brått. Rett etter grensen til Tajikistan var det en bakke og bak den ble alt plutselig helt grønt. Der jeg nå de siste 20 mil hadde syklet gjennom et månelandskap var det nå gress og blomster overalt. Kirgisistan virker veldig lovende sålangt!

Fantastiske landskap så langt øyet rekker. Bjørn er klar for å fortsette ferden mot Mongolia. 


forfatter_monicaInnlegget er skrevet av Monica Halvorsen Berg

– Media- og kommunikasjonsansvarlig for 3T-kjeden. Monica har lang og bred erfaring innen treningsbransjen, og er blant annet utdannet personlig trener og sertifisert yogainstruktør.

Kontakt: monicahb@3t.no


Leave a Reply

Your email address will not be published. Required fields are marked *