Nå har det gått et halvt år siden Bjørn satte seg på sykkelen på vei mot Mongolia. I forrige blogginnlegg fortalte han om det flotte møtet med Kirgisistan, langstrakte grønne landskap og blomsterenger. Oppholdet tok derimot en brå vending da han ankom byen Osh og ble sengeliggende med feber og matforgiftning.
For en fin følelse det var å komme til Kirgisistan til å begynne med! Pamir består for det meste av månelandskap, stein og ørken, nydelig, brutalt og ugjestfullt terreng. Etter å ha krysset grensestasjonen nær toppen av et fjellpass var det bare et par km til toppen. Det var som noen hadde trykket på en bryter. På den andre siden var det endeløse grønne hauger og fjell. Når jeg kom meg litt lengre ned på bakkenivå var det gress og blomsterenger så langt øyet kunne se, med yurter (runde telt brukt av nomader) spredt omkring. Idyllen ble litt brutt for min del når jeg innså at den Kirgisiske grensestasjonen var hele 20 km unna og at det begynte å bli mørkt. Hadde null peiling på hva konsekvensene av å overnatte i ingenmannsland var, og var ikke interessert i å finne ut av det. Heldigvis var det for det meste nedoverbakker, men gjørmete vei og vandring over elver gjorde at det tok sin tid. Til slutt var jeg endelig framme ved grensen og det begynte å bli mørkt, men de nektet å slippe meg gjennom! Tenkte først at jeg var for sent ute og at jeg måtte vente til morgenen, men folk slapp inn på den andre siden. Skjønte raskt tegninga når jeg ble spurt om «dollar passaport». God gammeldags korrupsjon. Smilte og latet som jeg ikke skjønte hva de mente, og etter fem minutter ble de lei og slapp meg igjennom!
Neste dag startet skikkelig bra. Etter to mils sykling møtte jeg på Jakob og Rebecca, to av tyskerne
jeg hadde syklet med i Pamir. De hadde tatt transport noen dager tidligere for å slippe unna de
største fjellpassene, siden de måtte komme seg fort til Kirgisistan. Koselig med selskap på veien!
Målet mitt var å komme meg raskt til Osh, den nest største og eldste byen i landet, for å slappe av i noen dager og feite meg opp. Utrolig artig landskap å sykle igjennom! Etter å ha krysset grensa i
Tadsjikistan på 4200 moh var det mye nedover til Osh på 963 moh. 200 km med nedoverbakker,
avbrutt av tre fjellpass spredt innimellom. Men etter Pamir og høydeoppholdet var fjellpassene
overraskende uproblematisk. Imponerende bra veier også. Vi suste gjennom alpelandskap,
blomsterenger og hesteflokker på vei mot Osh.
Endelig framme i Osh og tilbake til vestlig mat, butikker med godt utvalg og en ordentlig seng. Kunne ikke vært bedre? Til min overraskelse så jeg på det som en nedtur. Jeg innså hvor mye jeg hadde likt slitet i Pamir og fraværet av trafikk. Så tungt, men så givende. Utover kvelden merket jeg at jeg var utslitt. Oppholdet i Pamir hadde tatt på mer enn jeg trodde, men det var først når jeg kunne slappe av at jeg tillot meg selv å kjenne på det. Fikk meg en overraskelse når jeg tok den første dusjen på flere uker. Jeg kjente ikke igjen kroppen min, kun hud som var tredd over et skjelett. Kroppsfettet og alt av muskler i overkroppen var borte. Jeg hadde brukt mye energi de siste ukene, og hadde levd på «eksamensdietten», som bestod av nudler, havregrøt, snickers og cola. Ikke et bra kosthold, men matutvalget var ikke stort på de butikkene som fantes i Pamir. Så jeg la en god innsats i å få spist meg opp noen kilo. I to dager spiste jeg hele 5-6 middager hver dag. Jeg var sulten på en måte jeg aldri har vært før. Jo mer jeg spiste, desto mer sulten ble jeg.
Etter to dager med fråtsing våknet jeg på natta og kastet opp. De neste dagene er de verste dagene jeg noen gang har hatt. Oppkast, diaré og enorme vansker med å innta mat og drikke. Bare en slurk vann var nok til å få meg til å spy på nytt i en dag etterpå. Var så sliten og dehydrert at jeg svimte av i gangen på natta. Kort oppsummert tok det fem dager før jeg kunne gå rett igjen, jeg var så svimmel. Og to dager til før jeg kunne stå oppreist i mer enn to minutter uten å bli utslitt. Det var en så stor smell på systemet at jeg vurderte å avbryte og dra hjem. Det kjentes ut som en belastning som kunne ta flere uker eller måneder å bli helt frisk av, og det sier seg selv at jeg ikke hadde tid til å vente så lenge. Å gi seg før jeg hadde kommet til Kina var fullstendig uaktuelt, det hadde vært et for stort nederlag. Så etter 9 dager, frisk men litt «dau» fortsatte jeg.
Det var andre på hostellet som hadde syklet over Pamir som var så slitne at de dro hjem. Når jeg tenker over det så skulle jeg ha lagt inn flere hviledager og kortere etapper. Andre jeg har møtt på veien som sykler langt har hatt flere hviledager og færre km per dag. Problemet mitt har vært det kinesiske visumet som har presset meg framover. 5,5 måneder på å sykle fra Danmark til Kina, det krever en god del km hver uke og måned.
Den første dagen tilbake på sykkelen gikk fint, men dag to var det tilbake til mageproblemer etter å ha syklet to mil. Så da var det rett inn på hotell igjen hvor jeg begynte på antibiotikakur. Jeg hadde ikke tatt den tidligere fordi jeg ville bare ha kastet opp tablettene. Magen føltes heldigvis helt bra når jeg våknet igjen! Appetitten var tilbake igjen også. Men utover dagen ble magen dårlig igjen. Skikkelig merkelig, for de neste fem dagene fikk jeg fryktelig vondt i magen rundt klokken 12, men var ok rundt klokken 17. Om det var en bivirkning av antibiotikaen eller hva det enn var så ble det noen kjipe dager med sykling på formiddag og kveld, og å ligge i skyggen på midten av dagen til magen var ok igjen. På slutten av antibiotikakuren ble jeg heldigvis frisk igjen. Da kunne jeg nyte en hel dag uten at kroppen saboterte meg. Så fikk jeg bronkitt…
Fem dager sengeliggende med feber. Jeg bare innrømmer det, alt av motivasjon ble borte etter det. Kroppen og psyken min er virkelig kjørt ned i grøfta etter de siste ukene. Fikk veid meg når jeg hadde bronkitt, 68 kg! Litt i minste laget for en fyr på 180 cm. Men samtidig så kan jeg fremdeles bevege meg framover så turen fortsetter inntil kroppen stopper helt opp. Jeg vet objektivt at jeg burde slappe av mye lengre, men jeg kjenner på kroppen at det her kommer til å ta flere uker for å bli bra igjen. Og å bare ligge i ro er jeg alt for rastløs til.
Jeg har ikke nevnt mye om landskap eller folk, og det er fordi jeg ikke har så veldig mye å si. Jeg har vært så sliten at jeg ikke har fått tatt inn inntrykkene fra landskapet, objektivt er det veldig fint her. Endeløse fjell og grønt over alt, men klarer ikke å sette pris på det på samme måte jeg har gjort tidligere. Bortsett fra nedoverbakkene ned fjellpassene. Utrolig artig med endeløse bakker, det var som verdens største berg og dalbane. En annen ting jeg må nevne er at trafikken er helt sinnsyk, uten tvil de verste sjåførene jeg har sett. Hver dag har jeg sett et bilvrak. Og så mange passerer meg med bare et par cm selv om veiene er breie og trafikken er lav. Har blitt kjørt ut av veien tre ganger. Det drøyeste jeg har sett i trafikken var tre lastebiler som kjørte parallelt på veien, to forbikjøringer samtidig, som kjørte slik gjennom en 90 grader sving med null sikt. Hadde det vært imøtekommende trafikk kan jeg ikke skjønne hvordan de kunne ha overlevd det. Dette et det første landet jeg virkelig har mislikt å sykle i. Men det skal sies at folkene er veldig trivelige her. Biler har stoppet for å gi meg vann, frukt og annen mat. Og på butikker har jeg ofte fått noe ekstra gratis fra butikkeieren. Så det er supre folk her, så lenge de ikke er i en bil!
Jeg hadde også gleden av å ta inn på et ekte sovjetisk hotell. Overså hotellet først, så bare en forlatt blokk der GPSen sa det var et hotell. Men det viste seg å være helt rett! Det rommet jeg fikk var komisk dårlig. Den originale låsen var tydelig brutt opp tidligere, og stikkontakter der ledningene var synlige. Ikke at det hadde noe å si, rommet mitt hadde ikke strøm. Tapet revet av veggene, med knuste insekter på veggene. Toalett som ikke skylte ned, og ingen dusj på hotellet. Men igjen for 30 kr kan man kanskje ikke kreve så mye.
Andre høydepunkt på turen i Kirgisistan var en tunnel på to-tre km der en syklist døde av karbonmonoksid forgiftning tilbake i 2001. Her krøp jeg til korset og haiket gjennom med en lastebil, noe annet hadde vært idiotisk. Det må være den verste tunnelen jeg har sett, nesten ikke belysning og kjempetrangt. Kjente jeg ble svett bare av å sitte på! Og ut av alle ting så jeg tre personer som gikk inne i tunnelen og kostet i veibanen, uten refleks og midt i trafikken. Tydelig at det ikke var helt den samme HMS tilnærmingen som vi har i Norge. Jeg tilbydde penger men lastebilsjåføren nektet å ta imot, veldig hyggelig gjort av han.
Til slutt var jeg endelig kommet meg nært Bishkek, hovedstaden, men unngikk den elegant og fortsatte rett mot grensa til Kasakhstan. Trafikken på landeveien var nok til å gi meg dødsangst, å sykle i hovedstaden virket som å presse flaksen sin unødvendig. Grenseovergangen til Kasakhstan var fort gjort, så nå ser jeg fram til forhåpentligvis bedre trafikk og Burger King. Finnes ikke bedre medisin enn det mot vekttap. To hundre kilometer igjen til Almaty der jeg skal få sykkelen på service, kjøpe litt ekstra utstyr og skaffe visum til Mongolia.
Følg med videre for å se hvordan sykkelturen til Bjørn ender!
Innlegget er postet av Ronja Rosmæl Skauge
– Markedsføring i sosiale medier for 3T-kjeden.
Kontakt: ronja@3t.no
