I januar 2016 la jeg om livsstilen min. Jeg hadde vært overvektig hele mitt voksne liv, og for hver mislykkede slankekur, kom det på noen kilo ekstra. Jeg var i det som kalles fedmeklasse 4, altså var jeg sykelig overvektig. Jeg var en tikkende bombe, følte jeg. Når skulle jeg få diabetes? Når ville jeg få hjerteproblemer? Kom jeg til å klare å leke med framtidige barnebarn? Når ville jeg få problemer med knærne?
Mat som avhengighet
Jeg hadde allerede mye smerter i rygg og bekken. Jeg fikk ikke på meg setebeltet i bussen. Jeg turte ikke kjøre berg og dal-bane med ungene mine. Turer i skog og mark var tungt. Jeg hadde nesten kapitulert etter så mange forsøk. Kanskje var det bare sånn her jeg skulle være? Jeg spiste i skjul, for i offentligheten er det skambelagt å spise når man er så stor. Fredag og lørdag var det greit å spise snop, og så var det jo alltids rester til både søndag og mandag. Helga var lang. Og etter en slitsom arbeidsdag var det helt innafor å belønne seg selv med en Snickers på vei hjem. Så lenge ingen så meg spise den. Jeg brukte mat og godteri som dop; jeg spiste når jeg var sliten, når jeg var stressa, for å trøste meg selv, for å belønne meg selv, for å straffe meg selv …
– Min siste sjanse
En dag så jeg speilbildet mitt i et butikkvindu i Prinsens gata. Umiddelbart skjønte jeg ikke at det var meg selv jeg så. Denne trillrunde lille dama kjente jeg rett og slett ikke igjen. Jeg skjønte at jeg måtte gjøre noe, og bestemte meg for at dette var min siste sjanse. Det føltes som et valg mellom liv og død. Jeg informerte familien og fikk dem med på laget. Jeg bestemte meg for å melde meg på Grete Roede-kurs. Det hadde jeg forsøkt før, men hadde alltid sluttet når det buttet i mot. Nå skulle jeg fullføre. Jeg skrev en kontrakt med meg selv:
“Jeg har lov til å mislykkes. Jeg har lov til å stå i ro på vekta. Jeg har lov til å gå opp i vekt. Men jeg skal møte på kurskveldene, jeg skal fortsette til jeg er i mål uansett hvor lang tid det tar og jeg skal føre matdagbok. Jeg skal trene minst tre ganger i uka. Eneste gyldige grunn til å droppe det, er feber eller oppkast.”
Les mer: En kurskveld med Grete Roede
Alternativet mitt var slankeoperasjon, såpass forstod jeg, men jeg ønsket å kunne ha et normalt forhold til mat resten av livet, så i samråd med familien min bestemte jeg meg for å gripe denne siste sjansen og virkelig legge om livsstilen min.
Endring av livsstil
Anne Lise Berg, en Roede-kursleder jeg kjente fra før, tilbyr kurs på 3T-Rosten. Jeg var 3T-medlem, og tenkte dette var en god måte å slå to fluer i en smekk på. Jeg startet med Zumba og enkle step- og dance-timer, men har etterhvert utvidet repertoaret mitt, både for å få mer variasjon, men også for å gi meg selv større utfordringer både i forhold til koreografi og kondisjon. Jeg er fortsatt på Dance- og Zumba-timer, for det er jo så gøy! Men treningseffekten får jeg på Aerobictimer, Step B og C, PulsStep, på tredemølla og oppe i styrkesalen, eller på joggetur. 3T-Rosten, men den store variasjonen av folk som trener der, og med et rikt og variert gruppetreningstilbud, har betydd mye for motivasjonen min hele veien. Jeg gleder meg alltid til trening!
– Overskudd til et liv også utenom jobb
Livet mitt nå, ligner lite på det jeg hadde for to og et halvt år siden. Jeg trener nesten hver dag, jeg sovner ikke på bussen på vei hjem fra jobb eller på sofaen under barne-tv. Jeg har overskudd til et liv også utenom jobb, noe som kommer mann og barn til gode. Jeg kan fortsatt skeie ut med god mat og drikke – forskjellen er at nå skjer utskeielsene i sosiale lag. Jeg spiser ikke i skjul i lenger og jeg skammer meg ikke over at jeg spiser.
Bilde: Før og etter vektreduksjon.
Jeg trenger ikke uroe meg for om setebeltet på bussen er for kort, eller om jeg får plass i vogna på berg- og dalbanen. Jeg kan kjøpe klær på hvilken som helst butikk, og gå på fjelltur når jeg vil. I juni gikk jeg 7-topp-tur i Trondheim. Det hadde vært utopi for to og et halvt år siden. Neste sommer planlegger mannen og jeg å gå Norge på tvers – også ei rute som hadde vært utenkelig å vurdere for et par år siden. For et par dager siden hentet vi lille Ekko – en vakker pumi-valp som skal bli mitt faste turfølge. Før har jeg sagt at jeg ikke har overskudd til hund – nå passer det perfekt!
Dette handler ikke om kropp! Det handler ikke om kilo. Det er ikke en slankekonkurranse.
Og så tilbake til overskrifta: Sommerkroppen 2018. Jeg får gjerne spørsmål om det, etter å ha gått ned såpass mye i vekt. Kroppen min er slett ikke “perfekt” med hud som er flere nummer for stor her og der. Men dette handler ikke om kropp! Det handler ikke om kilo. Det er ikke en slankekonkurranse. Dette handler om livsglede, om matglede, om helse, om livskvalitet og om å ha overskudd til hverdagen og litt til. Dette handler om balanse i livet. Jeg har en kropp. Det er sommer. Da har jeg sommerkroppen. På med bikinien folkens, bort med skammen!
Innlegget er skrevet av Margaret Arntzen Leirvik
– Årets Roedeambassadør 2018
