Nyttårsforsett og motivasjon! -

Vi har invitert gjesteblogger Rune Glørstad fra Tjukkasbloggen til å skrive litt om hva som er hans indre motivasjon og utfordringene han jobber med.

I disse dager er det stort fokus på nyttårsforsetter. Man ønsker å endre på vaner eller uvaner man har, eller man ønsker å ta vare på vaner som man mener er bra. 1. januar 2008 stod jeg ovenfor mitt villeste nyttårsforsett noen gang. For meg handlet det om liv eller død, ikke bli marginalt bedre i noe jeg allerede var god på. Det måtte drastiske endringer til i mitt liv, men heldigvis prøvde jeg ikke å gjøre alle forandringer på en gang slik som alle ganger før. En av de viktigste tingene jeg gjorde var å gradvis tilnærme meg endringer i både kosthold og aktivitet.

Mange vil nok kjenne igjen deler av min ungdomstid i seg selv. Et mere aktivt liv rett og slett. Bak i hodet demrer tanker om at «den gang» var jeg i superform. 3000 meter rekorden fra videregående ligger fortsatt i minnet (11.07 for min del). Samme med ca hvor mange sit-ups, push ups eller hva man tok i benken.

Som ung var jeg topptrent og skoleflink. Drev med fotball, basketball, løp og løftet vekter på treningssenter. Startet med biljard som 15 åring og ble juniornorgesmester. Som 19 åring dro jeg i militæret. Mine faste rammer forsvant, og jeg skulle på mange måter klare meg selv. I militæret led jeg av brakkesyke, jeg kjedet meg og mine faste rammer med trening var mer eller mindre borte. Sjokolade på kasernen hver kveld, og festing i helgene gjorde at jeg gikk opp fra 84 kg til 109 kilo siste 8 månedene jeg avtjente verneplikten. På mange måter starten på vegen opptil 250 kilo. Mange ganger prøvde jeg å skjerpe meg, men det var dårlig planlagt og jeg ønsket alltid quick-fix. I dag vet jeg at det er langsiktighet, positivitet, egeninnsats og gode støttespillere som gjelder.

«Brakkesyka» fra sunnere livsstil varte i hele 16 år selv om jeg gjentatte ganger stupte ut i nye slankekurer underveis. I 1995 satte jeg rekord i både vektreduksjon og ufornuftighet. Jeg gikk på pulverkur (330 kcal) i 10 strake uker, samt en time aktivitet om dagen (fra null). Jeg gikk fra 145 kg til 99 kilo. En enorm lykkefølelse og ei boble det var vanskelig å komme ut av. Det straffet seg hardt. Jeg fikk immunforsvarssvikt, og 10 måneder senere hadde jeg lagt på meg 60 kg. En quick-fix fikk meg altså ikke til det langsiktige målet om lettere kropp og sunnere helse.

Det er 2007. Jeg har vært sengeliggende i flere måneder. Med en vekt på 250 kilo var jeg isolert. Armene var ikke lange nok til å vaske den massive kroppen, og en tur på toalettet gjorde at jeg alltid måtte rett i dusjen etterpå. Impotens, diabetes, artrose, «restless legs», sårdannelser og astma var blitt en del av hverdagen. Hver natt våknet jeg av søvnapné – en sykdom som gjør at du slutter å puste i flere sekunder av gangen. Jeg husker spesielt en av disse nettene tilbake i 2007. En drukningsfølelse verre enn noe jeg hadde kjent tidligere. Denne natta skulle være et vendepunkt. Punktet der jeg valgte å leve.

Når man er så ekstremt overvektig som jeg var, så må alt planlegges. Du blir veldig isolert. Skulle jeg flytte meg mer enn 200 meter måtte jeg ringe taxi. Bare jeg skulle ut å spise måtte jeg først finne ut om det var nok plass på toalettet, om doskåla var for lav eller høy for i det hele tatt vurdere å dra dit. Hadde stolene i restauranten armlener var jeg i trøbbel, jeg måtte ha hjelp til å knyte sko. Dobbelt flysete var et must, ekstra setebelte likeså. Fly ble også etter hvert uaktuelt da jeg ikke visste om jeg kom meg inn på do. Jeg måtte rett og slett erkjenne hvor overvektig jeg var.

Akkurat 12 år etter kan jeg si at jeg er i superform selv om jeg ikke har sjanse til å løpe så fort som da jeg løp 3000 meter. Jeg er langt fra så smidig som den gang jeg var keeper, og jeg føler meg klønete hvis jeg tar fram en ball og skal trikse slik som i ungdomstida. Likevel føler jeg meg i superform.

En av de viktigste grepene jeg gjorde da jeg endret livsstil var å akseptere at det aldri ville bli som før, slik den gang jeg var ung. Det måtte aldri bli målet selv om det hadde vært svært hyggelig opplevelse. Det jeg derimot vet er at jeg er mye sterkere i kroppen enn den gang. Jeg utnyttet «fordelen» en overvektig hadde til det fulle, nemlig ta vare på muskelmassen som kroppen hadde ervervet når den bar på en tung kropp. Gjennom å utføre styrketrening mens jeg gikk ned i vekt kunne jeg bevare muskelmassen, gjøre den sterkere og mere eksplosiv. Det er likevel ikke den største fordelen. Jeg kan spise mere mat, og det er svært behagelig der jeg er i dag. Mitt tall er en hel ekstra kylling i døgnet (inkludert skinnet) kontra om jeg hadde «sofaslanket» meg. Det har jeg regnet ut i forhold til min kropp og aktivitet.

En av de viktigste støttespillerne har vært Personlig Trener Ronny Fevåg. Hans hjelp og ekspertise både som trener og motivator har vært avgjørende. Her fra ei av de mange øktene de har hatt på 3T-Ilsvika.

Noen vil kanskje prøve å arrestere meg ved å si at de blir så sultne av å bedrive styrketrening. Ja, mange har prøvd å si det til meg. For det første så er det ikke til meg de sier det til. De sier det til seg selv, ja hver gang de ytrer det til noen for å forsvare at de ikke ønsker å gjøre det. Ofte er det fordi man venter for lenge med å spise etter ei økt. Man føler treningsøkta er bortkastet når man fyller på næring/kalorier. Slike tanker er en generaltabbe. Kroppen trenger næring for å bygge seg opp igjen etter ei økt. Min økt er aldri erklært for over før næring er fylt på. I bilen etter skogstur, eller i kafeen på treningssenter (om de har det). Det er der jeg er i dag fordi jeg som regel trener lenge. Min gjennomsnittsøkt ligger på 1 time 40 minutter. På økter over det fyller jeg også på næring underveis.

Januar 2008 var jeg i gang. Selv med tilbud om slankeoperasjon ønsket jeg et ærlig forsøk på å klare det på «naturmetoden». Jeg begynte å jobbe med kostholdet og spiste mindre. Første trening var 2 intervall med støvsugeren på 1 1/2 minutt. Gradvis utvidet jeg husarbeidet og betraktet det som trening. Etter 2 måneder var jeg ute og gikk. Første tur på 250 meter hvor jeg trengte 5 pauser. Jeg utvidet turen med en lyktestolpe hver tur, og kuttet etter hvert ut pauseplasser en etter en. Fra store mengder hurtigmat begynte jeg å spise ordentlig, norsk husmannskost. Jeg ønsket å klare alt alene noe som i ettertid visste seg i være en dårlig vurdering. Jeg var flink og gikk ned fra 250 kg til 155 kg ved utgangen av 2010, men mistet fokus etter hvert. Høsten 2014 var jeg nærmere 200 kilo igjen.

Det sier seg selv at jeg ikke hadde behov for å spise etter øktene i starten. Det handler selvsagt om hvor lang og intens aktiviteten er. Lurer man på om man gjør det noenlunde riktig bør man oppsøke den kunnskapen slik jeg har gjort. Det finnes flust av kosthold som passer akkurat DEG, og som er sunn nok bare du er villig til å lete det opp. Det er ingen som kommer og legger den i fanget ditt. Det er din oppgave.

Ute i skogen har jeg trent motorikk samtidig som jeg har forbrent kalorier. En motorikk som er mer enn bra nok selv om den aldri vil bli som da jeg var ung. Det er en viktig akseptering. Den største fordelen ligger heller ikke her. Jeg visste aldri hvilken psykiske fordeler som fantes ved å være ute i naturen. Naturen skiller ikke på ung, gammel, rik, fattig eller kjønn. Den tar imot deg slik DU er og behandler deg likt som alle andre. Å gå i naturen er skånsomt for knær, ledd og ikke minst hodet. Prøv det å se jeg har rett!

Tidsklemma

Er det noen plass der jeg har vært «heldig» i forhold til å komme tilbake til livet igjen, så har det vært at jeg nærmest kunne vie all min tid til prosjekt bedre livsstil. Så mye hadde jeg vanskjøttet livet mitt at jeg ble 100% ufør i en alder av 33 år (2005). Ett av målene mine for litt over 5 år siden var å komme tilbake i arbeid. Dog tilpasset mine evner og kropp. Før jul fikk jeg virkelig prøve dette. Jeg er glad jeg ventet til jeg mente JEG var klar, og ikke når enkelte andre mente jeg var klar. Jeg var livredd for å søle til hele greia ved å starte for tidlig.

Spekematsalg på Tillertorget mente sjefen Geir Pedersen kunne passe meg bra da han spurte meg i fjor vår. Vi shaket hands via røret 31. juli og jeg var superspent. Ikke klarer jeg å stå for lenge, ikke sitte for lenge, men en kombinasjon kunne kanskje gå bra? Han hadde tilrettelagt med matter bak disken, og krakk for å avlaste imellom slagene. Jeg tok i tillegg med ekstra matte fra biljardklubben for å ha dobbel dekning der jeg gikk mest. Et par små puter til krakken investerte jeg også i. Det er også litt min oppgave å finne løsninger for å klare arbeidshverdagen tenkte jeg. Men hva så med trening i opptil 63 timers arbeidsuke? (70 timer med reise veg).

Noen krefter rundt meg mente jeg burde konsentrere fult og helt på jobben og tenke på trening etterpå. Da ble hodet mitt offensivt. JEG bestemmer hva som er viktigst. Å sette helsa på førsteplass var ingen ny ting for meg, men nå måtte jeg presisere det for meg selv, ja hver morgen gjorde jeg det. Underveis (og før) jobbinga laget jeg koder for løpet jeg skulle gjennomføre. For første gang på 12 år skulle jeg utfordres med tidsklemma og helsa mi på samme tid.

På førsteplass ble trening, søvn og hvile satt, nummer 2 ble jobben, og på tredjeplass de jeg er aller mest glad i. For en kort periode går det fint å tenke slik. Hjemme har jeg en fantastisk kjæreste som har tilrettelagt løpet for meg. Middag stod klar hver kveld i 20.30 tida og kl 21 fikk jeg massasje av slitne hofter. Sengetid hver kveld rundt kl 22 utenom lørdag. Jeg vet hvor mye søvn betyr, og det er en kunst å kunne «lande» tidlig nok for god søvn.

Kodeord Obama!

Vet du hvem Barak Obama er? Det er det jeg sier til de som klager på tidsklemma når de forklarer hvorfor det er umulig å ta vare på helsa si.

Barak Obama fant tid til trening 6 dager i uka mens han var amerikansk president. Riktignok «bare» 45 minutter hver gang, men han gjennomførte. Det var en nødvendighet for å gjøre en jobb han var fornøyd med har han uttalt.

Jeg lagde likegodt min egen «Obama» de ukene jeg jobbet. Jeg skulle trene like mange minutter som Obama, men i løpet av 3 økter i uka. Det betydde trening før jobb, for etter ville jeg vært for sliten, jeg ville ha for vondt, og det ville vært for vanskelig å «lande» nok til å få nødvendig med søvn. Det var min oppgave å finne ut av hvordan jeg skulle løse det.

3 forskjellige økter ble satt opp. 1 time 10 min. onsdager (lett intensitet), 1 time 20 min. fredager (medium intensitet), 2 timer søndag (medium pluss intensitet). Søndager kunne jeg sove lengre og da ble det helt naturlig å ta økta med litt «trøkk i» den dagen. Visse tilpasninger måtte jeg gjøre. Onsdag ble byttet til tirsdag for da gikk totalpakken bedre opp. En øvelse ble byttet ut slik at jeg skånte hofta mi mest mulig underveis. Det er min oppgave å lytte til kroppen og gjøre de tilpasninger jeg mener er bra.

Nei, nei og atter nei til alle andre henvendelser denne perioden. Det fantes ikke tid til så mye annet. Det siste jeg skulle skulke var trening. Det er lett å tenke slik når jeg har levd det livet jeg har gjort.

Det er greit å gjøre slikt for en periode og man ser en ende i det man gjør. Har man en jobb der det er slik ustanselig og ingen ende sees, må man spørre seg om man har riktig jobb? Jeg hadde ikke klart dette kjøret stort lengre enn jeg gjorde. Kanskje 1-2 uker til maksimalt.

Det er viktig å legge fokus på planlegging og tilrettelegging først, så bestemme seg for å gjennomføre.

Til slutt vil jeg dele tips jeg har delt før:

Forpliktende avtale. Lag en forpliktende avtale med deg selv og gjennomfør.
Sett dato. Bestem deg for en dato der du har ditt første delmål. Det kan være 1-2 måneder fram i tid. Kanskje skal du i bursdag, på reise, eller du skal møte noen som er deg kjær. Jobb mot den datoen og bestem deg for å være den beste utgaven av deg selv fram til den datoen. Kanskje møter du noen du har dårlig kjemi med ei stund fram i tid. Enkelte ganger så krysses veier på grunn av felles interesser selv om kjemien ikke stemmer. Det er like god grunn til å være den beste utgaven av deg selv ved slike møter. En god utgave av deg selv gir selvtillit. Kanskje og mest sannsynlig har du bruk for denne selvtilliten i et slikt møte. Har jeg gjort dette? JA, mange ganger!
Tallmagi. Jeg har en stor fordel. Jeg er nemlig veldig god på tallmagi. Det er fordi jeg har bestemt meg for at jeg er god på det og da kan fint andre også si det til seg selv. Jeg plukker ut motivasjon av ethvert tall om det gjelder buksestørrelse, t-skjortestørrelse, kilo ned fra all time heavy, Kilo ned siste året (vektreduksjonsfasen) muskelmasse, fettprosent, vannprosent, tid på ei løype jeg skal gå, hvor mange push ups jeg klarer med eller uten vekt på ryggen, eller hva det måtte være. Dette vil for mange være ekstremsport, men plukk 2-3 av disse så holder det i massevis. Ikke bruk bare vekta som motivasjon. Den kan nemlig stå stille selv om det skjer store ting i kroppen. Men for all del husk en ting. Ei og annen økt skal foregå uten jag og mas, uten forventning om resultater. Da trener man for å få glede og entusiasme i kroppen.
Positiv egoisme. Jeg snakker meg ikke ned ved å si at jeg er tungtrent, det er ekstra vanskelig for meg, eller at været er mot meg. Jeg betrakter meg selv helt i den andre enden av skalaen, nemlig «positiv egoist». Jeg bryr meg ikke om at noen synes det er klysete for intensjonen er ikke å være klysete. Intensjonen er å nå de målene jeg har satt meg, og da må jeg være løve og ikke pusekatt. Å tro godt om seg selv ved å ha trua på det du holder på med er også et motivasjonstriks. Motivasjonstriks i den forstand at jeg vet det ligger hardt arbeid bak, ALLTID. Trikset er hva du sier til deg selv for å nå dine mål. Mange sier til meg hva som taler imot dem for at akkurat de IKKE skal lykkes. Vet dere hva? Det er ikke til meg de sier det, men til seg selv, gang etter gang. Da kan man heller ikke lykkes!
Godt humør. Siste motivasjonstriks for denne gang er godt humør. Det kan man nemlig bestemme seg for i de aller fleste tilfeller. Det er nemlig trenbart for alle. Jeg vil påstå det er like viktig som faktorer som trening, hvile/restitusjon og søvn. Ingen klarer et langt løp samtidig som er sure hele veien. Godt humør er en tiltrekkende kraft på samme måte som dedikasjon. Man trenger støttespillere rundt seg og de vil ikke være der hvis man er sure. Er jeg smørblid hele tiden? NEI, slettes ikke, men jeg har fokus på det fordi det er en stor fordel. En fordel som jeg har bestemt meg for å benytte meg av.

Ingen når store mål uten påfyll av kunnskap. Svært få vet nok til å fullføre store endringer på egenhånd.

Derfor gjentar jeg det jeg har skrevet oftest av alt: