Sykkel-Bjørn: Siste innspurt og epilog

Nå har det gått over et halvt år siden Bjørn satte seg på sykkelen på vei mot Mongolia. Siden den gang har han reist gjennom 16 forskjellige land og syklet 11 042 km. I forrige blogginnlegg fortalte han om en av de tyngste opplevelsene på reisen, da han ankom byen Osh i Kirgisistan og ble sengeliggende med feber og matforgiftning. I dette innlegget forteller han om reisen gjennom Kasakhstan og slutten på turen.

Har du ikke lest de andre blogginnleggene om Bjørn? Les de her:
Fra Danmark til Mongolia på sykkel
Fra Danmark til Mongolia: En tøff start
Sykkel-Bjørn oppdaterer med reisedagbok
Sykkel-Bjørn i Øst-Europa
Sprengsykling gjennom Bulgaria
Bjørn syklet 350 mil til Istanbul, første delmål er nådd
På sykkel gjennom Asia
Sykkel-Bjørn: Den tyngste og beste opplevelsen så langt
Sykkel-Bjørn: Sykdom, dødsangst og den tyngste opplevelsen så langt

For en enorm lettelse det var å komme frem til Kasakhstan. Syklingen gjennom Kirgisistan var det skumleste jeg har opplevd trafikkmessig så langt på turen. Forskjellen var enorm med en gang jeg krysset grensen. Bilene passere med god klaring og ventet faktisk med å kjøre forbi hvis det var imøtekommende trafikk og smal vei, helt fantastisk. Temperaturen lå på 40 grader på dagen, langt over komfortsonen til en bleik nordlending. Heldigvis var det mange trær langs veien der jeg kunne stoppe opp å avkjøle meg i skyggen. Drikke er veldig viktig når det blir så varmt, så jeg drakk mellom seks og syv liter per dag. Med den mengden drikke skylles mye av saltet i kroppen ut. Jeg passet derfor på å få i meg litt ekstra salt. Det ble veldig mye potetgullspising. Apetitten var ganske dårlig de tre dagene det tok meg å sykle 210 km mot Almaty. Jeg tror ikke det var snakk om bakterier, men alt vannet jeg drakk som skvulpet i magen som gjorde meg litt uggen.


Jeg ble tatt imot som en kjendis av folket i Kasakhstan. Jeg fikk gratis mat og drikke hver dag av folk som stoppet bilen sin på veien. Jeg slapp til og med å betale på restauranter av og til når de så at jeg syklet. I noen tilfeller fikk jeg også alt jeg handlet på butikken gratis av andre kunder eller ansatte. Helt sinnsykt hvor stor gjestfriheten var, ble nesten litt satt ut av det.

Den første dagen i Almaty gikk bort til ingenting. Jeg skulle egentlig ordne visum til Mongolia, men endte opp med å sove i 14 timer på hotellet. Etter det gikk jeg ut og fortærte to store burger-menyer på Burger King, og dro rett tilbake og sov i 12 timer til. Jeg var ganske sliten, men apetitten var i hvert fall tilbake! Da jeg våknet opp var jeg endelig i form til å fikse visumet til Mongolia, men da jeg ankom det mongolske konsulatet fikk jeg beskjed om at konsulen var sykemeldt i 9 dager – like lenge som jeg hadde på å rekke Kina før visumet gikk ut. Først ble jeg rett og slett forbannet. Var det virkelig ikke mulig å ordne et visum fordi én person var borte? Fant imidlertid ut at det var lite vits å henge seg opp i det og bedre å tenke litt løsningsorientert.

Burger King Almaty

Jeg tenkte på å dra til Astana, hovedstaden i Kasakhstan, som var over 1000 km unna. Jeg kunne reist dit med fly, ordnet visum og flydd tilbake, for og så ordne transport til den kinesiske grensen. Problem var at det nå var torsdag kveld. Jeg ville ikke klart å være på den mongolske ambassaden før mandag, og da begynte det å bli knapt med tid før det kinesiske visumet gikk ut. Det største problemet var likevel at jeg fremdeles var “dau” etter alt av sykdom. Jeg følte meg ikke i stand til å begi meg ut på villmarken i Mongolia. I praksis så jeg for meg tre scenarioer: dra hjem, gamble på Mongolia med visumstress og sykdom, eller å bli fire dager til i Almaty å slappe av så godt jeg kunne og deretter komme meg til Kina.

Det var ikke et enkelt valg, men til slutt falt valget på å ofre Mongolia for sjansen til å krysse Kina for egen maskin. Og gud hvor jeg trengte de fridagene. Fire dager med soving og spising, det trengtes. Endte opp med å bli “sponset” med mat av Burrito Go, en lokal meksikansk restaurant. De hadde en burrito-utfordring: spis en ekstra stor burrito på raskest tid og du får den gratis. Rekorden var 5 minutter og 55 sekunder, satt av en kjent kappspiser i landet. Det var med et sjokk at jeg klarte det på 4 minutter og 23 sekunder. Når jeg ba om dessert etterpå ble de direkte skremt.

Bjørn vant burrito-utfordring med god margin

Etter noen dager med kjærkommen hvile følte jeg meg mye bedre og det var på tide å sykle de siste 35 milene til Kina. Temperaturen var mellom 35-40 grader og jeg hadde god medvind, masse butikker på veien og god vei – så bra som det kunne bli. Den første dagen gikk bra, men etter det begynte jeg å slite med kroppen. Pulsen gikk rett til topps uten at jeg anstrengte meg noe særlig. Det var ganske tydelig at jeg måtte avbryte turen snart da kroppen ikke hadde mer å gi. Det hjalp imidlertid mye at det var så mange hyggelige folk på veien. Det hjalp på moralen mot grensen. Biler som stoppet på veien og ga meg mat, vann og til og med penger. Det er få ting som er bedre enn å få en hel vannmelon å kjøle seg ned med når sola steker!

Det gikk tregt og seigt fremover, men til slutt klarte jeg å komme meg over grensen til Kina på den siste dagen av visumet. Jeg hadde hørt flere rykter om at det å krysse grensen var en prøvelse med vanskelige grensevakter, men istedenfor ville alle ta selfies med meg. Et solid førsteinntrykk av Kina! Jeg lekte med tanken på å fortsette å sykle videre inn mot Gobiørkenen, men etter å ha krysset grensen kjente jeg at det ikke var mer å gi. Det var på tide å stoppe turen. Jeg kjente meg som Forrest Gump når han begynner å springe gjennom USA og bare stopper opp, snur seg, sier at han er trøtt og drar hjem. Turen ble ikke så lang som jeg så for meg, men jeg klarte å komme meg fra Danmark til Kina på litt under 6 måneder, etter å ha reist gjennom 16 land og 11 042 km med sykling. Tror jeg skal klare å leve fint med det.

Bjørn sammen med grensevaktene i Kina

Epilog
Det var dumt å ikke få sett seg rundt i Kina, men jeg var rett og slett for sliten til å få noe ut av det. Utrolig nok så får jeg sjansen til det i november. I mai traff jeg en tysker som løper fra Hamburg til Shanghai i Kasakhstan (http://runmysilkroad.com/). Lang historie kort. Jeg fikk en melding fra han om at han hadde snakket med sponsorene sine og jeg får en gratis tur/retur billett til Shanghai for å møte han på mållinjen den 4. november. Det er nettopp det som er så gøy med å dra på en sånn sykkeltur som jeg har gjort. Det er helt umulig å vite hva det fører til.

For ti år siden syklet jeg fra Fauske til Roma, og rett etterpå var jeg så lei av sykling at det tok lang tid før jeg rørte en sykkel igjen. Jeg føler det ikke sånn i det hele tatt nå. Om mulig så er jeg blitt enda mer glad i å sykle. Jeg har fått øynene opp for hvor bra en sykkel fungerer som en forlengelse av fjell- og skogsturen. Det trenger ikke å ta lang tid heller, alt fra en enkel overnatting i marka til en lengre tur med mat for en uke. Du trenger ikke å være borte i månedsvis for å til et utfordrende og artig eventyr.

Det er rart å være ferdig med turen etter flere år med planlegging og nesten et halvt år med sykling. Det er en spesiell glede i å være i den besatte “planleggingsboblen” hvor all ekstra tid og energi går mot et stort prosjekt. Men nå kjenner jeg at det skal bli godt å kun ta en dag om gangen og nyte livet fremover. Jeg gleder meg til å besøke venner og familie igjen.

Hvis du tenker på å gjennomføre en lignende tur så er det beste tipset jeg kan gi å forplikte seg til det før detaljplanleggingen er ferdig. Sett en dato, skaff deg fri og start å planlegge detaljene fra da. Det tyngste med enhver tur og trening er å komme seg over dørstokken. Om det ikke går helt som planlagt er det heller ikke verdens ende. I lengden er det tyngre å ikke ha prøvd enn å gi seg. Og oddsen er at du har det ganske gøy på veien mot målet!

Hva gikk etter planen
Sykkelen fungerte over all forventning! Jeg bygde den selv basert på rammen til Surly Disc Trucker. Sykkelen var stabil på veien, selv lastet opp med godt over 30 kg bagasje, vann og mat. Det var nesten som at den ble mer stabil med mer vekt. Alt fra asfaltvei til ingen vei gikk unna uten problemer. Jeg brukte lang tid på å lete opp en girkombinasjon som ga meg superlave gir til oppoverbakker når jeg var godt oppe i høyden, men som samtidig lot meg sykle raskt på flat asfalt. Kombinasjonen av gir 24-36-48 i front og 11-34 på bakhjulet var helt perfekt. Ingen alvorlige mekaniske problemer på veien.

Rutevalget og timingen fungerte bra. Det var litt kaldt på starten i Europa, men ikke noe is på veien og jeg kom meg gjennom Usbekistan før temperaturen steg opp mot 50 grader. Det var fremdeles varmt, men det var i alle fall mulig å sykle der.

Fokuset på mye styrketrening var gull verdt. Med så mye bagasje og så mange oppoverbakker var det til stor hjelp å ha en sterk beinmuskulatur. Kondisjonen kommer ganske fort på en sånn tur av seg selv, men muskler tar tid å bygge.

Hva gikk ikke etter planen
At jeg ikke kom meg til Mongolia er vel det mest åpenbare. At jeg kom til å bli syk og få mageproblemer regnet jeg med, og jeg hadde antibiotika for det. Men at jeg skulle bli syk så mange ganger og at det skulle slå meg så hardt ut var jeg ikke forberedt på. Jeg har nå hvilt ut i et par uker og jeg kjenner meg fremdeles ikke helt normal, så å avslutte turen når jeg gjorde var nok en god idé.

Jeg fikk ikke visum til Mongolia. Det viser hvor risikabelt det er med små tidsfrister når man skal skaffe seg visum i Sentral-Asia. Det er alltid en mulighet for at noe uventet kan skje. Det var ikke den verste krisen heldigvis, hadde ikke klart å sykle dit uansett med den formen jeg var i.

Jeg slet med å få i meg nok mat. Jeg brente gjennom så mange kalorier at det var vanskelig å spise nok mat til å opprettholde kroppsvekten. Spesielt i Pamir var det et problem med lang avstand mellom butikker, og et veldig begrenset matutvalg. Det svekket meg og gjorde meg nok mer mottakelig for sykdom.

Før og etter turen

Høydepunktene
–Å sykle gjennom Pamir med sykkelen pakket med nok mat for en uke.
–Den enorme gjestfriheten folk viste. Folk som inviterte meg på middag, stoppet bilen og ga meg mat, tilbydde en varm dusj og en seng uten å ville ha noe igjen for det.
–Sove i en militærbase som jeg med et uhell syklet inn i etter å ha tatt feil vei i Tyrkia, og bli servert mat av soldater.
–Sitte utenfor teltet å lage mat på primusen mens himmelen var fylt av stjerner og Melkeveien var synlig.
–Å spise så mye god og forskjellig mat (med god samvittighet) for nesten ingenting. Spesielt Tyrkia og Georgia hadde mye godt å tilby. Det ble fort fire middager per dag.
–Å kunne stoppe når som helst og legge seg under et tre og lese og duppe av uten å ha noen ting å rekke.


Innlegget er postet av Ronja Rosmæl Skauge
– Markedskonsulent for 3T gjennom internship fra BI Trondheim. Ronja studerer markedsføringsledelse hos BI Trondheim, og er lidenskapelig opptatt av trening og fysisk aktivitet.

Kontakt: ronja@3t.no


Leave a Reply

Your email address will not be published. Required fields are marked *